I hoppsirkuset foregikk det på 70- og 80-tallet en vill jakt på nye rekorder, noe som førte til en skummel utvikling…

Mammutbakkene ble bygd ut om hverandre, og i 1981 nådde Armin Kogler 180 meter i Oberstdorf. På den tiden hadde bruken av hjelm heldigvis fått aksept blant hopperne, men den primitive stilen ble problematisk etter hvert som lengdene økte.

For med den klassiske smale skiføringen måtte hopperne opp i vanvittige hastigheter på hoppet, og bakkene ble ofte ikke justert korrekt ettersom de ble bygget ut.

Dette førte til enorm høyde over kulen i en rekke bakker, og med den vindutsatte stilen førte det til mange stygge fall da hopperne og arrangørene så seg blinde på rekordlengder.

Harrachov og Kulm-VM

Verst av de alle i denne perioden var den nye bakken i Harrachov i Tsjekkoslovakia. Med en høyde på inntil 12 meter over kulen kunne vindkastene i denne bakken raskt forvandle en drøm til et mareritt.

Bakken fikk riktignok to verdensrekorder, den siste av Pavel Ploc med 183 meter under VM i skiflyging i 1983, men det er de mange stygge fallene under det samme mesterskapet som danner grunnlag for bakkens dårlige rykte.

Til slutt valgte FIS å stenge bakken på grunn av manglende sikkerhet, men etter re-åpningen i 1992 sliter Harrachov fremdeles den dag i dag med det frynsete ryktet rekordjaget gav bakken.

Også mesterskapet i 1986 skulle spille en viktig rolle i skiflygingshistorien. Andreas Felder strakk seg til 191 meter i Kulm, og satte det som skulle vise seg å bli den siste rekorden i en annen bakke enn Planica på 24 år.

Men på nytt ble et VM preget av en rekke stygge fall, og den primitive stilen viste seg ikke forenelig med den ekstremsporten skiflyging hadde utviklet seg til. Etter mesterskapet hadde FIS fått nok, og tok grep…

191-meters regelen

 FIS var ikke særlig begeistret for den hodeløse jakten på nye lengder, og etter Kulm-VM innførte de en regel om at lengder over gjeldende verdensrekord ikke skulle belønnes med lengdepoeng utover 191 meter, noe som skulle få følger i senere mesterskap.

De neste årene bremset utviklingen noe, selv om Piotr Fijas brakte rekorden til Planica med sine 194 meter i 1987. Men viktigere ting for hoppsporten foregikk i Sverige.

Jan Boklöv utviklet en ny måte å hoppe på, og V-stilen skulle vise seg å bli revolusjonerende for sikkerheten i søken etter nye lengder. Verdensrekord ble det aldri på svensken, men med sammenlagtseier i verdenscupen i 1988/1989 og status som en pionér i sporten er navnet for alltid en del av hopphistorien.

Drømmegrensen brytes

De siste par årene inn mot VM i 1994 hadde den nye måten å hoppe på fått fotfeste i hoppsirkuset, og den mye sikrere stilen gjorde at forventningene var høye om at den nå 7 år gamle rekorden skulle slås i løpet av helgen. Og for en helg det skulle bli i Planica!

Allerede på den første dagen med treningshopping satte Martin Höllwarth ny rekord med 196 meter, og like etterpå fløy østerrikeren Andreas Goldberger som førstemann over 200 meter, men måtte nedi med armene og fikk notert fall.

Samme formiddag skulle endelig drømmegrensen på 200 meter brytes med et stående hopp, og æren fikk finnen Toni Nieminen med sine 203 meter.

Men allerede påfølgende dag skulle rekorden på nytt knuses, da Espen Bredesen fulgte opp sitt OL-gull på Lillehammer med å igjen bringe verdensrekorden til Norge, 209 meter.

Det ble dramatisk da konkurransehoppene skulle avholdes i mesterskapet. Til tross for lengdene godt over 200 meter noen dager tidligere holdt FIS fremdeles på sin 191-meters regel.

Italienske Roberto Cecon ble et offer for denne utdaterte regelen da han ikke fikk poengene han fortjente for sitt hopp og ble henvist til bronseplass av Espen Bredesen, til tross for å ha hoppet lengre. Etter premieutdelingen valgte Bredesen å overrekke sin sølvmedalje til Cecon, og kort tid senere fjernet FIS regelen for godt.