Med den mye sikrere V-stilen kunne hopperne på en tryggere måte strekke seg mot nye lengder, og snart var en ny æra i gang…

Planica dominerer rekordlistene

FIS ville unngå at det hodeløse rekordjaget som hadde preget hoppsporten tidligere skulle bryte ut igjen, og gjorde det vanskeligere for de forskjellige arrangørene å bygge ut bakkene sine som de ville. Dermed dominerte mammutbakken i Planica rekordlistene i over to tiår.

Mars-rennene i Planica ble år etter år en folkefest i jakten på nye verdensrekorder, og sakte men sikkert krøp lengdene nedover. Fra Lasse Ottesens 212 meter i 1997, via Tommy Ingebrigtsens 219,5 meter i 1999, til Goldberger endelig skulle få sin verdensrekord i år 2000, med et svev på 225 meter.

I 2003 hadde finske Matti Hautamäki fire drømmedager i Letalnica-bakken, og forbedret rekorden hele tre ganger. 227,5 meter, 228,5 meter og til slutt 231 meter.

20. mars 2005

Før 2005-sesongen hadde FIS firet litt på kravene for bakkeprofiler, og gravearbeid i Planica førte til at hopperne igjen luktet på rekordlange hopp i den slovenske bakken. Og under rennet den 20. mars skulle den slås hele 4 ganger på én dag.

Ingebrigtsen tangerte først rekorden på 231 meter, før landsmannen Bjørn Einar Romøren svevde ned til 234,5 meterHautamäki tok tilbake sin verdensrekord ved å strekke seg ytterligere en meter ned i bakken, men Romøren var på ingen måte ferdig for helgen.

Hosle IL-hopperen landet på utrolige 239 meter, og det som foreløpig er den siste verdensrekorden satt i Planica.

Men det ble hoppet enda lenger denne utrolige dagen i hopphistorien. Janne Ahonen fulgte opp stolte finske tradisjoner ved å strekke seg til 240 meter – i svak oppdrift og sterk bakrus. Dessverre hadde ikke den legendariske finnen fått i seg nok styrepils før han slapp bommen, og smalt i bakken i overgangen.

Vikersund tar over hegemoniet

 Her hjemme i skisportens vugge så man seg lei av at Planica stjal alle overskrifter om lange svev. Da Rødkleiva-prosjektet falt igjennom ble det bestemt at Vikersundbakken skulle bygges om for å kunne utfordre verdensrekorden. I 2011 returnerte rekorden til norsk jord for første gang siden 1967. I den nyutbygde bakken hoppet Johan Remen Evensen først 243 meter, og senere 246,5 meter.

Fire år gikk det før en ny rekordhelg fant sted i Vikersund. Den stilfulle sloveneren Peter Prevc brøt en ny barriere som førstemann ned til 250 meter, før Anders Fannemel forbedret rekorden til 251,5 meter neste dag.

I kvalifiseringen denne helgen kom det som til nå er verdens lengste svev, men russeren Dmitrij Vasiljev tapte kampen mot naturkreftene i bunnen av bakken etter sitt hopp på 254 meter.

I mars 2017 finner vi den gjeldende verdensrekorden, og fremdeles er Vikersund stedet for de lengste svevene på kloden.

Robert Johansson brakte barten helt ned til 252 meter, men kort tid etter ble det toppet av østerrikeren Stefan Kraft.

Verdens lengste stående hopp blir målt til 253,5 meter, så får andre ta seg av diskusjonen om Kraft var i snøen med bakenden eller ikke…

Med dagens moderne teknikk, utstyr og kunnskap er det rom for flere meter nedover i bakkene i fremtiden, dersom FIS etter hvert på ny løsner på snippen og tillater større bakker.

Sikkert er det i alle fall at når en ny sesong nå står for døren er vi er nærmere enn noen gang det alle skihoppere har boende et sted inni seg – Drømmen om å fly.