Drømmen om å fly har til alle tider eksistert hos mennesket, og lenge før brødrene Wright fikk luft under vingene begynte man på nordligere breddegrader å utfordre tyngdekraften med ski på beina…

Den spede begynnelse

Skihistorien strekker seg tusenvis av år tilbake i tid, så ett og annet hopp av mer eller mindre frivillig grad har nok vært gjennomført, men den første registrerte verdensrekord fant sted i 1908, da Olaf Rye strakk seg til 9,5 meter i Eidsberg.

Det skulle lenge i all hovedsak dreie seg om nordmenn når det gjaldt å hoppe langt på ski, og rekorden ble presset oppover av forskjellige nordmenn fra slutten av 1800-tallet og inn i det 20. århundre. I 1902 passerte Nils Gjestvang som førstemann 40 meter i Gustadbakken.

Utvandrede nordmenn tok med seg skisporten til Nord-Amerika, og skihopp ble en populær idrett over dammen. Ragnar Omtvedt landet i 1913 på 51 meter i Wolverine Hill, og også 60- og 70-meters grensen ble brutt i USA og Canada.

I 1930-årene skiftet makten over til de europeiske bakkene igjen, og anført av de legendariske Ruud-brødrene fra Kongsberg dominerte Norge igjen hoppsporten. På denne tiden skulle også den viktigste bakken i utviklingen av skiflygning se dagens lys…

Planica og 100-meters grensen

I 1934 åpnes skiflygingsbakken i Planica i Jugoslavia, i området som skal huse en rekke verdensrekorder i de neste 80 årene. Allerede det samme året hopper Birger Ruud 92 meter i bakken, og setter i gang jakten på den magiske 100-meters grensen.

Rekorden slås gang på gang i bakken de neste to årene, og i 1936 knyttes det stor spenning til om grensen endelig skal nås.

Birger Ruud har nettopp blitt olympisk mester i Garmisch-Partenkirchen, og de norske hopperne er favoritter til å stå for den historiske bragden.

Men på renndagen i mars 1936 oppstår det dramatikk på sletta. Norges skiforbund mener farten er for høy, og nekter Ruud-brødrene og de andre norske hopperne å delta i rennet.

Med verdens beste hoppere som tilskuere griper den 18 år gamle østerrikeren Josef Bradl sjansen, og svever ned til 101,5 meter.

Det skulle gå lang tid før rekorden igjen ble norsk. Bradl forbedret sin rekord i 1938, og under krigen var det naturligvis hopperne fra Nazi-Tyskland som dominerte idretten, og satte en rekke rekorder i Planica.

Kulm og Oberstdorf

Da Europa kom til hektene igjen etter krigen tok jakten på nye lengder til igjen, og i Mellom-Europa ble det bygget nye bakker som kunne utfordre Planica.

Bakkene i Oberstdorf og Bad Mitterndorf ble hjemsted for verdensrekorden fra Willi Gantschnigg hoppet 124 meter i 1950, og frem til Peter Lesser landet på 145 meter i Kulm i 1965.

Nå øynet hoppverdenen 150-meters grensen i det fjerne, og også her hjemme i Norge ønsket man å være med på moroa.

Verdensrekorden hjem til Norge

I 1964 bleVikersundbakken ombygd til skiflygingsbakke, og etter 31 år skulle verdens lengste skihopp igjen tilhøre en nordmann.

Bjørn Wirkola hadde nettopp vunnet dobbelt gull under VM i Oslo i 1966, og noen uker senere kronet han sesongen med å bringe verdensrekorden til Vikersund.

Det var ingen som klarte å hoppe etter Wirkola den vinteren, men i 1967 skulle endelig en ny barriere bli brutt av en annen nordmann. Lars Grini hoppet som førstemann 150 meter i Oberstdorf 11. februar 1967.

I 1969 ble den nye Letalnica-bakken bygget i Planica, og rekordjaget i hoppmiljøet tok av for alvor. Hele 5 ganger ble rekorden slått i åpningshelgen, lengst var Manfred Wolf med sine 165 meter.

På 7 år ble rekorden flyttet 20 meter, men det grensesprengende rekordjaget skulle kreve sine ofre…